De ansatte og frivillige her på senteret er min familie. Her føler jeg meg trygg.
Saddeg er en høy ung mann på 18 år, i god form, selv om han har på seg skitne klær.
Han kom til Port Sudan fra hovedstaden Khartoum for mange år siden. Da jeg møtte ham på senteret forsto jeg at han hadde lyst til å prate litt. Han er rolig, høflig og har et sofistikert språk. Når jeg nevner det for ham, svarer han at man må vise respekt for å få det tilbake. Saddeg har fått kontakt med familien sin nå og sender penger når han har spart litt. I Khartoum gikk han fram til 3.klasse, før han dro uten egentlig å ha et klart mål. Men han måtte reise bort fra familien fordi det var ikke nok mat hjem og måtte sørge for seg selv.
Han nevner dem ofte i løpet av samtalen vår, og han drømmer å reise tilbake til dem som voksen, selvstendig med en jobb etter endte studier. Nida’a al-hayat har nå skoletilbud for dem under 15, og de over står på venteliste til yrkesutdannelse – Saddeg er blant dem.I dag har Saddeg fått seg jobb som søppeltømmer, noe som er greit betalt, men det er allikevel ikke nok til å betale en husleie. Han benytter seg daglig av NaHs tilbud, det får ham til å føle seg trygg, og han nevner beskyttelse og trygghet flere ganger.
”Mat og beskyttelse er det viktigste jeg får her, jeg vasker klær og meg selv. Politiet er etter oss som bor på gata, og de mistenker oss automatisk om noe har skjedd. De arresterer, de slår og sparker oss. Jeg sover på gata i nærheten av politistasjonen, der de fleste hjemløse barn og ungdommer sover, og det siste året har jeg følt meg trygg fordi jeg vet jeg har senteret.”
Da jeg var ute med Nida’a al-hayat og delte ut Eid-gaver, prøvde vi å få tak i Saddeg. Det er mulig at han var pågrepet av politiet. Dette gjentar seg hvert år, politiet arresterer flere av de som bor på gata ”for sikkerhetsskyld”. Vi sparte klær og gaven til ham, og håpet vi ville møte ham dagen etter.
Skrevet av Hanan Elsafi som besøkte senteret i juli 2014